Jeg har en fæl uvane. Jeg har ca en gazillion ideer i hodet til en hver tid. Så nå sitter jeg her med julegaveprosjekter til meg selv, min datter, venner og de ansatte i barnehagen. Problemet er ikke lysten til å fullføre dem.. problemet er tid...
Jeg skulle ønske jeg hadde 72 timer i døgnet, minst 14 par armer og all verdens muligheter til å bare få gjort dem ferdige. For det gøye er jo å se de ferdige prosjektene. Minst like gøy som å tenke dem, lage dem og kosen det er å holde på...
Spørsmålet gjenstår... ca 2 mnd til jul. Klarer jeg det i tide? Får bare konsentrere meg intenst på kveldene og de dagene jeg har noen timer for meg selv, så kanskje det meste blir ferdig før jul.
Håndarbeid er gøy! Givende! Krevende :-D Og verdt det!
lørdag 1. november 2014
onsdag 8. oktober 2014
Takk skal dere **** meg ha!
Det siste året eller mer har jeg vært gjennom et sant helvete fordi jeg har vært nødt til å ta standpunkt til forskjellige aspekter i livet mitt. Det har fått den følgen at en del folk i min nå forhenværende omgangskrets ikke kunne akseptere det, og dermed slengte ut både kritikk, raseri, hets, rykter, utskjelling og jeg vet ikke hva. Det endte med at jeg kuttet bånd til mesteparten, og har siden vært særdeles kritisk til hvem jeg hilser på, hva jeg sier, hvor jeg er osv.
Det har vært så ille, at jeg har hatt gjentatte symptomer på magesår, jeg har konstant migrene, søvnen er så og si uteblitt om natten, i tillegg til at jeg har hatt mange våkennetter med min datter. Psoriasisen min har blomstret så opp at det væsker og er smertefullt. Det er regelrett hudløst enkelte steder, og andre steder er huden så sår og tørr at jeg ikke kan bevege f.eks fingrene uten at huden sprekker.
Jeg har gått opp i vekt, noe jeg alltid gjør når jeg er særdeles stresset, og fibromyalgien har herjet som krigen i Syria... Likevel ventes det at jeg skal være den ydmyke, ettergivende, evig tilgivende og aksepterende smiledamen som tåler alt, utstår alt og aldri knekkes. For jeg fortjener all den straff jeg kan få. Fordi jeg har sagt ifra at nok er nok, jeg godtar ikke mer pisspreik og forelesninger om hva jeg SKAL gjøre.. ikke kan eller bør.. Jeg har sagt nei til å bli overstyrt og dominert.
I tillegg til at jeg har blitt bombardert med ganske mye harde ord og handlinger, har jeg holdt meg oppe, holdt motet oppe, prøvd å lukke øyne og ører for alt det vonde som har skjedd. Det har ført til en del panikkanfall, skjelvinger og depresjon, men jeg lar meg bare ikke knekke for pokker! JEG knekkes ikke av at andre ikke kan godta meg og mitt.
Livet mitt må fortsette, jeg har altfor stort ansvar å bære på mine skuldre til å måtte leve med skjenneprekener og kritikk for at jeg så mye som puster feil... Jeg må fortsette å gjøre alle de oppgaver som ligger på mine skuldre angående mitt barn og min familie. Jeg kan ikke sette meg ned og gråte til det ikke er mer vann igjen i kroppen... selv om det hadde vært det jeg ønsket å gjøre. Å få servert så mye vondt og kritikk fra dem man har kjær, er noe av det verste som finnes. Men jeg har sagt ifra.. Hat, negativitet, kritikk og sladder. DET godtar jeg ikke. Det har jeg ikke bruk for, og det fjerner jeg fra mitt liv og min families liv. Hvis man ikke kan ha vennlighet og omsorg for oss, ja, da kan man bare holde seg unna. Jeg krever respekt og vennskap. Får jeg det, så gir jeg det tilbake.
Jeg har tilgitt dem som gjorde meg vondt, men jeg kommer ikke til å glemme det. Og det vil ta en god del arbeid for at jeg skal akseptere dem inn i livet mitt igjen. Ganske mye!
Så...Det jeg vil si i dag er... Takk pokker så mye for at dere har gjort slik at kroppen min har tatt skade av det. Takk pokker så mye for at dere har gitt meg mer psoriasis, både tørr og væskende. Takk pokker så mye for at dere har stresset meg og gjort meg så deprimert at jeg har gått opp i vekt. Jeg trengte det. Jeg trengte å få mer smerter og utmattelse. Jeg trengte å miste så mye som jeg har gjort... For hadde jeg ikke gjort det, så hadde jeg ikke skjønt at de som har påført meg dette ikke er verdt dagens lys. Deres verdi har sunket til langt under nullpunktet i mine øyne. Jeg kommer ikke til å løfte en finger for å hjelpe hvis jeg blir bedt om det. Dere ønsket jo å skade meg, såre meg. Gratulerer!
Men en ting skal dere vite; DERE HAR IKKE KNEKKET MEG ENNÅ!
Det har vært så ille, at jeg har hatt gjentatte symptomer på magesår, jeg har konstant migrene, søvnen er så og si uteblitt om natten, i tillegg til at jeg har hatt mange våkennetter med min datter. Psoriasisen min har blomstret så opp at det væsker og er smertefullt. Det er regelrett hudløst enkelte steder, og andre steder er huden så sår og tørr at jeg ikke kan bevege f.eks fingrene uten at huden sprekker.
Jeg har gått opp i vekt, noe jeg alltid gjør når jeg er særdeles stresset, og fibromyalgien har herjet som krigen i Syria... Likevel ventes det at jeg skal være den ydmyke, ettergivende, evig tilgivende og aksepterende smiledamen som tåler alt, utstår alt og aldri knekkes. For jeg fortjener all den straff jeg kan få. Fordi jeg har sagt ifra at nok er nok, jeg godtar ikke mer pisspreik og forelesninger om hva jeg SKAL gjøre.. ikke kan eller bør.. Jeg har sagt nei til å bli overstyrt og dominert.
I tillegg til at jeg har blitt bombardert med ganske mye harde ord og handlinger, har jeg holdt meg oppe, holdt motet oppe, prøvd å lukke øyne og ører for alt det vonde som har skjedd. Det har ført til en del panikkanfall, skjelvinger og depresjon, men jeg lar meg bare ikke knekke for pokker! JEG knekkes ikke av at andre ikke kan godta meg og mitt.
Livet mitt må fortsette, jeg har altfor stort ansvar å bære på mine skuldre til å måtte leve med skjenneprekener og kritikk for at jeg så mye som puster feil... Jeg må fortsette å gjøre alle de oppgaver som ligger på mine skuldre angående mitt barn og min familie. Jeg kan ikke sette meg ned og gråte til det ikke er mer vann igjen i kroppen... selv om det hadde vært det jeg ønsket å gjøre. Å få servert så mye vondt og kritikk fra dem man har kjær, er noe av det verste som finnes. Men jeg har sagt ifra.. Hat, negativitet, kritikk og sladder. DET godtar jeg ikke. Det har jeg ikke bruk for, og det fjerner jeg fra mitt liv og min families liv. Hvis man ikke kan ha vennlighet og omsorg for oss, ja, da kan man bare holde seg unna. Jeg krever respekt og vennskap. Får jeg det, så gir jeg det tilbake.
Jeg har tilgitt dem som gjorde meg vondt, men jeg kommer ikke til å glemme det. Og det vil ta en god del arbeid for at jeg skal akseptere dem inn i livet mitt igjen. Ganske mye!
Så...Det jeg vil si i dag er... Takk pokker så mye for at dere har gjort slik at kroppen min har tatt skade av det. Takk pokker så mye for at dere har gitt meg mer psoriasis, både tørr og væskende. Takk pokker så mye for at dere har stresset meg og gjort meg så deprimert at jeg har gått opp i vekt. Jeg trengte det. Jeg trengte å få mer smerter og utmattelse. Jeg trengte å miste så mye som jeg har gjort... For hadde jeg ikke gjort det, så hadde jeg ikke skjønt at de som har påført meg dette ikke er verdt dagens lys. Deres verdi har sunket til langt under nullpunktet i mine øyne. Jeg kommer ikke til å løfte en finger for å hjelpe hvis jeg blir bedt om det. Dere ønsket jo å skade meg, såre meg. Gratulerer!
Men en ting skal dere vite; DERE HAR IKKE KNEKKET MEG ENNÅ!
fredag 18. juli 2014
Prosjekter på gang.... igjen
Jeg har hatt lyst til å strikke en hullmønstergenser til min datter
og en topp til meg selv.
Problemet er at jeg kan ikke bestemme meg for hverken garn, farger eller mønster!
Men nå tror jeg at jeg skal bevilge meg både garn og
laste ned mønstere- eller i alle fall finne inspirasjon
til å lage det jeg verker etter å lage!
Har funnet salg på bomullsgarn i favorittgarnbutikken min!
Nå er det bare til å vente til butikken åpner, og så FULL FART avgårde!
Finne garn til både gulljenta og meg selv!
GLEEEEEDINGS!!!
søndag 18. mai 2014
Feiring med fibromyalgi... Klatre Mount Everest?
Jeg fant ut for lenge siden at det å gå til sentrum for å se hovedparaden, var noe jeg ikke kom til å gjøre med mindre det gjaldt å redde livet til mann eller datter... Så da kan vi heller få med oss hovedopptoget på tv. Og da slipper vi jo f.eks å fryse oss skvett fordervet om vi skulle oppleve mer eller mindre snøvær den dagen. Og vi slipper gnagsår, vonde bein, irritasjon over dytting og tråkking på tærne osv.
Uansett hvordan man gjør det, er det fare for at man likevel ender opp med en kropp som skriker etter å få hvile i dagesvis etterpå. Og gårsdagens feiring var ingenting mindre enn en sånn dag- eller kveld... Selv om jeg hadde hatt en moderat feiring og bare kost meg hjemme på formiddagen og på skolen om ettermiddagen og hatt middagsbesøk, så kjente jeg godt i ryggen, beina og brystet at dagen likevel hadde vært spesiell. Det er i sånne tilfeller jeg priser meg lykkelig over å ha smertestillende.
Men av og til er det verdt det. I dag, 18 mai, kjenner jeg at verkingen sitter hovedsakelig i området mellom korsrygg/midje området og ned til lysken. Hadde jeg vært høygravid, ville jeg trodd at barnet festet seg og at jeg hadde såkalt nedpress eller hva det heter. Jeg ville trodd det var bare et par dager før fødsel. Men jeg er ikke gravid, så det er ikke problemet. Det er den berømmelige fibroen som har satt seg i underlivsmuskulaturen av alle steder!
Og så ankelen, da... men den er jo alltid et problem. I dag kan jeg i alle fall stå på beina. I går hadde jeg nervesmerter under foten. Fra muskkulaturen i hælen! Tenke seg til å kunne kjenne så godt hvor de forskjellige muskler, sener og nerver går i kroppen! Men det gjør man ofte med FM. Man blir kjent med sin egen kropp på en helt annen måte.
Ta bare for eksempel de gangene man har FMsmerter i tarmene... eller i muskulaturen rundt tarmene! De gangene man må fokusere på om brystsmertene er innvendig eller utvendig. Om man har stikking og nummen følelse nedover venstre arm eller om det er 'bare' FM smerter som har satt seg i brystmuskulaturen. Eller de gangene man føler for å holde seg for øyet- bare sånn tilfelle det faller ut...
Jepp.... til tross for verking, frustrasjon, utmattelse og alt det der, så lærer man sinnsykt mye om sinnsykt mye når man har en kronisk sykdom. Man MÅ det. Man må vite hva, hvor og hvorfor. Man må vite hvordan man behandler hva og hvilke signaler betyr hva. Og til tross for å gå i fibrotåke, må man også ofte huske hva man har spist og drukket og om det kan ha noen betydning for tilstanden i etterkant.
Men nå begynner dagens smertestillende å virke. Da er det på tide å fungere litt. Og nytte dagens muligheter for å balansere aktivitetsnivå og hviletid.
Sjalabais, folkens! Sola skinner! Ha en beskyttet helg i putehaugen!
mandag 28. april 2014
Jeg kan! Stolt av meg selv! Og jeg er heldig!
Jeg har satt meg fore å hekle en jakke til min datter. Den blir i restegarn i bomull, og så langt er jeg ganske fornøyd. Lys sitrongul, lys lavendel er hovedfargene, men det blir også innslag av hvit og beige, tror jeg. Nå holder jeg på med et mellomlegg som blir en del av mønsteret, som skal hekles fast i selve jakken. Og det var noe nytt! Spennende... Og jeg fant fremgangsmåten på youtube- PÅ RUSSISK! Sheeesh! Men det er jo så gøy å mestre nye ting!
Jeg er stolt av meg selv, for jeg har endelig begynt å stå helt og holdent på egne bein. Ikke bry meg om hva andre måtte si eller gjøre for å prøve å manipulere meg, gi meg motgang eller få meg i dårlig humør. Jeg har endelig klart å si fra, og når det ikke har hjulpet, har jeg klart å gi slipp på folk. Så får de også gi slipp på meg når de er klare for det. I mellomtiden lukker jeg ute alt som ikke bygger meg opp.
Derimot er jeg også ganske heldig! Det er ikke til å stikke under en stol at jeg er takknemlig og stolt av min mann og min datter. Men jeg er også heldig fordi jeg har noen få, men svært gode, nære venner fremdeles. Og da mener jeg ikke bare geografisk nære venner, men følelsesmessig nære venner. Som har kjent meg i over 10 år og vel så det, og fremdeles godtar meg i oppturer og nedturer, som godtar når jeg sier 'back off, du er for nær' eller 'kom nærmere, jeg trenger en klem'. Jeg har venner i nabolaget som både får meg til å forstå ting jeg ikke har funnet svar på til nå, og som får meg til å føle meg velkommen og ønsket. Det er det ikke alle som har. Så til alle dem som faktisk har meg kjær, sier jeg at jeg er takknemlig, og det er gjengjeldt.
Nå skal jeg pleie min betente hals i noen dager. Bli frisk igjen. Så skal jeg hekle videre... med tungen i munnviken og full konsentrasjon, for dette var vanskelig selv om det egentlig var ganske enkelt.. Gleder meg til å vise det endelige resultatet.
Inntil videre... Ha en fantastisk vår! Det er rene sommeren ute! Lev livet og nyt dagene!
Jeg er stolt av meg selv, for jeg har endelig begynt å stå helt og holdent på egne bein. Ikke bry meg om hva andre måtte si eller gjøre for å prøve å manipulere meg, gi meg motgang eller få meg i dårlig humør. Jeg har endelig klart å si fra, og når det ikke har hjulpet, har jeg klart å gi slipp på folk. Så får de også gi slipp på meg når de er klare for det. I mellomtiden lukker jeg ute alt som ikke bygger meg opp.
Derimot er jeg også ganske heldig! Det er ikke til å stikke under en stol at jeg er takknemlig og stolt av min mann og min datter. Men jeg er også heldig fordi jeg har noen få, men svært gode, nære venner fremdeles. Og da mener jeg ikke bare geografisk nære venner, men følelsesmessig nære venner. Som har kjent meg i over 10 år og vel så det, og fremdeles godtar meg i oppturer og nedturer, som godtar når jeg sier 'back off, du er for nær' eller 'kom nærmere, jeg trenger en klem'. Jeg har venner i nabolaget som både får meg til å forstå ting jeg ikke har funnet svar på til nå, og som får meg til å føle meg velkommen og ønsket. Det er det ikke alle som har. Så til alle dem som faktisk har meg kjær, sier jeg at jeg er takknemlig, og det er gjengjeldt.
Nå skal jeg pleie min betente hals i noen dager. Bli frisk igjen. Så skal jeg hekle videre... med tungen i munnviken og full konsentrasjon, for dette var vanskelig selv om det egentlig var ganske enkelt.. Gleder meg til å vise det endelige resultatet.
Inntil videre... Ha en fantastisk vår! Det er rene sommeren ute! Lev livet og nyt dagene!
fredag 4. april 2014
Konflikter og befrielse
Noe rart skjedde forleden kveld!
Jeg har de siste månedene hatt mange konflikter å håndtere. Hver dag så ut til å føre til flere konflikter, flere krangler og flere frivillge eller ufrivillige misforståelser utenfra. Det ble til slutt sånn at jeg knapt kunne ytre et ord på sosiale medier uten at en eller flere skulle hisse seg opp og lage en krangel ut av det... slik føltes det i alle fall. (og ja, jeg tror nok at disse ordene også ville ført til krangel)...
Denne kvelden fant jeg en guidet meditasjonsvideo på youtube, der man skulle finne friheten. Jeg satte meg til rette i sofaen og nøt meditasjonen i en halvtimes tid. I mellomtiden skjedde det merkelige!
Mens jeg satt der i sofaen og mediterte, ble jeg kuttet ut fra diverse 'fellesarealer' på disse sosiale mediene. Helt sånn uten advarsler, forvarsler eller noen ting. Veldig modig og profesjonelt... alle andre som har blitt kuttet ut har fått beskjeder og varsler på forhånd. Med meg var det bare poff- vekk.
Jeg har jo sett det komme. Har kjent agendaen, men har også vært fast bestemt på at jeg ikke skulle være den som ga meg. For jeg vet at jeg har gjort det jeg kan for å rette opp i den hendelsen som var utgangspunktet (angiveligvis) for hele problematikken. Og når man har gjort sitt beste for å rette opp feil, hva mer kan man gjøre da? Krype på alle fire og slikke skoene til folk? Vel, jeg har nå endelig blitt sterk nok og voksen nok til å sette foten ned og si NEI! Jeg finner meg ikke i mer nå! Og det er ikke akseptabelt, for folk blir ganske sjokkerte når stille meg roper opp at nok er nok...
Jeg må si at jeg først fikk den vonde klumpen inni meg... den man alltid får ved konfrontasjoner. Og jeg har aldri taklet konfrontasjoner. Men så tenkte jeg over hendelsesforløpet; lengre tid med frustrasjon, fortvilelse, krangling, kritikk og dårlige dager, meditasjon om å finne friheten.. og så blir jeg 'satt fri' fra hele greien. Egentlig befriende!
Så nå har jeg renset opp i mine ting, og jeg har gitt klar beskjed om at jeg finner meg ikke i mer tull fra noen! Neste mann ut forsvinner lett fra min omgangskrets, enten det er på nett eller ikke.
Så nå begynner veien videre mot mer frihet. Deilig i grunnen
Jeg har de siste månedene hatt mange konflikter å håndtere. Hver dag så ut til å føre til flere konflikter, flere krangler og flere frivillge eller ufrivillige misforståelser utenfra. Det ble til slutt sånn at jeg knapt kunne ytre et ord på sosiale medier uten at en eller flere skulle hisse seg opp og lage en krangel ut av det... slik føltes det i alle fall. (og ja, jeg tror nok at disse ordene også ville ført til krangel)...
Denne kvelden fant jeg en guidet meditasjonsvideo på youtube, der man skulle finne friheten. Jeg satte meg til rette i sofaen og nøt meditasjonen i en halvtimes tid. I mellomtiden skjedde det merkelige!
Mens jeg satt der i sofaen og mediterte, ble jeg kuttet ut fra diverse 'fellesarealer' på disse sosiale mediene. Helt sånn uten advarsler, forvarsler eller noen ting. Veldig modig og profesjonelt... alle andre som har blitt kuttet ut har fått beskjeder og varsler på forhånd. Med meg var det bare poff- vekk.
Jeg har jo sett det komme. Har kjent agendaen, men har også vært fast bestemt på at jeg ikke skulle være den som ga meg. For jeg vet at jeg har gjort det jeg kan for å rette opp i den hendelsen som var utgangspunktet (angiveligvis) for hele problematikken. Og når man har gjort sitt beste for å rette opp feil, hva mer kan man gjøre da? Krype på alle fire og slikke skoene til folk? Vel, jeg har nå endelig blitt sterk nok og voksen nok til å sette foten ned og si NEI! Jeg finner meg ikke i mer nå! Og det er ikke akseptabelt, for folk blir ganske sjokkerte når stille meg roper opp at nok er nok...
Jeg må si at jeg først fikk den vonde klumpen inni meg... den man alltid får ved konfrontasjoner. Og jeg har aldri taklet konfrontasjoner. Men så tenkte jeg over hendelsesforløpet; lengre tid med frustrasjon, fortvilelse, krangling, kritikk og dårlige dager, meditasjon om å finne friheten.. og så blir jeg 'satt fri' fra hele greien. Egentlig befriende!
Så nå har jeg renset opp i mine ting, og jeg har gitt klar beskjed om at jeg finner meg ikke i mer tull fra noen! Neste mann ut forsvinner lett fra min omgangskrets, enten det er på nett eller ikke.
Så nå begynner veien videre mot mer frihet. Deilig i grunnen
Da har til og med jeg klart å lage Mariusgenser!
Jeg har endelig laget en Mariusgenser. Til min datter. Med litt telling, tilpassing av masketall osv, fikk jeg økt den fra oppskriftens største str (4 år) til str 6 år. Og jammen ble den fin!
Nå står sommerhatt på planen i uken som kommer. Vi skal tilbringe 4 dager på Haukeland sykehus, og det blir mye venting. Så da blir det nok hekling innimellom avtalene mens min elskede datter (modellen min) leker og koser seg, og når vi ikke er ute på turer...
Elsker å være kreativ og produktiv! LYKKE!!!
Nå står sommerhatt på planen i uken som kommer. Vi skal tilbringe 4 dager på Haukeland sykehus, og det blir mye venting. Så da blir det nok hekling innimellom avtalene mens min elskede datter (modellen min) leker og koser seg, og når vi ikke er ute på turer...
Elsker å være kreativ og produktiv! LYKKE!!!
fredag 21. mars 2014
Jeg har kreative planer på gang!
Jeg har de siste dagene lagt ut igjen bilder på facebookprofilen min bilder av ting jeg har malt på stoff. Jeg har fått veldig mye skryt for dem, og jeg er faktisk stolt av hva jeg har klart å få til.
Så på vei hjem fra barnehagen fant jeg ut at jeg skal lage noe fint til dem.. hvis jeg nå bare får tid, overskudd og anledning til å gjennomføre det... Spennende. Lage bilder til dem. Til avdelingene..
Men shhhhh.... ikke si noe hehehhehe
Så på vei hjem fra barnehagen fant jeg ut at jeg skal lage noe fint til dem.. hvis jeg nå bare får tid, overskudd og anledning til å gjennomføre det... Spennende. Lage bilder til dem. Til avdelingene..
Men shhhhh.... ikke si noe hehehhehe
mandag 17. februar 2014
Tid for forbedring, forandring, tross forundring
Det har vært så utrolig mange store omveltninger i livet mitt det siste halve året, at jeg sitter igjen med andpusten følelse av å være overveldet.
Det som er vanskelig for andre å se, er at jeg har ofret sinnsykt mye. Og det forventes at jeg likevel skal være en solstråle som alltid oppmuntrer alle andre, alltid er der for alle andre, og alltid vet hva som kan gjøres for at andres liv skal bli bedre. Og jeg selv? Jeg sitter igjen som en gammel, oppvridd, slitt vaskeklut som burde være kastet for lenge siden.
Men nå tar jeg makten tilbake! MIN makt. MIN tur til å få tid til bare meg og det som er viktig for MEG. Kall det egoisme om det føles bedre. Men det er nødvendig. Skal jeg kunne være noe som helst for mann, barn og venner, så MÅ jeg være egoistisk nå.
Så i tiden som ligger foran meg nå, handler det om meg. Min hviletid, mine handlinger, og mine behov som skal dekkes. Om jeg føler for å sove på formiddagen, så gjør jeg det. Om jeg føler for å lage hjemmespa for meg selv, så gjør jeg det. Om jeg ønsker å se en film igjen etter å ha sett den ørten ganger før... ja så gjør jeg det og. -Og innimellom prøver jeg å ta meg av hus og hjem og familie også.
Jeg vet jeg blir sett på som en 'superkvinne' av mange... Den typen som kan alt, rekker alt, har styrke til alt, og som aldri knekker under press... Vel, la meg komme med en hemmelighet fra oss 'superkvinners' univers. Vi trenger også tid til å være oss, ta vare på oss og oppdatere harddisken vår så den kan motta og gi mer enn før. Så vi trenger iblant å dra på 'verksted'... Få fikse oss opp innenfra og ut. Få hjelp til å oppdatere programvarene slik at vi ikke krasjer.
Det er en sinnsyk byrde man blir pålagt når man blir ansett for å være mer eller mindre uovervinnelig. Men det er også en ærbødig takknemlighet bak tittelen, tiltroen og det synet folk har på 'oss superkvinner'.
Akkurat nå har jeg etpar små rifter i drakten min som må syes. Når de er sydd, kan jeg igjen være superkvinnen... Så, jeg er snart tilbake. Tror jeg. Håper jeg. Satser jeg på...
Det som er vanskelig for andre å se, er at jeg har ofret sinnsykt mye. Og det forventes at jeg likevel skal være en solstråle som alltid oppmuntrer alle andre, alltid er der for alle andre, og alltid vet hva som kan gjøres for at andres liv skal bli bedre. Og jeg selv? Jeg sitter igjen som en gammel, oppvridd, slitt vaskeklut som burde være kastet for lenge siden.
Men nå tar jeg makten tilbake! MIN makt. MIN tur til å få tid til bare meg og det som er viktig for MEG. Kall det egoisme om det føles bedre. Men det er nødvendig. Skal jeg kunne være noe som helst for mann, barn og venner, så MÅ jeg være egoistisk nå.
Så i tiden som ligger foran meg nå, handler det om meg. Min hviletid, mine handlinger, og mine behov som skal dekkes. Om jeg føler for å sove på formiddagen, så gjør jeg det. Om jeg føler for å lage hjemmespa for meg selv, så gjør jeg det. Om jeg ønsker å se en film igjen etter å ha sett den ørten ganger før... ja så gjør jeg det og. -Og innimellom prøver jeg å ta meg av hus og hjem og familie også.
Jeg vet jeg blir sett på som en 'superkvinne' av mange... Den typen som kan alt, rekker alt, har styrke til alt, og som aldri knekker under press... Vel, la meg komme med en hemmelighet fra oss 'superkvinners' univers. Vi trenger også tid til å være oss, ta vare på oss og oppdatere harddisken vår så den kan motta og gi mer enn før. Så vi trenger iblant å dra på 'verksted'... Få fikse oss opp innenfra og ut. Få hjelp til å oppdatere programvarene slik at vi ikke krasjer.
Det er en sinnsyk byrde man blir pålagt når man blir ansett for å være mer eller mindre uovervinnelig. Men det er også en ærbødig takknemlighet bak tittelen, tiltroen og det synet folk har på 'oss superkvinner'.
Akkurat nå har jeg etpar små rifter i drakten min som må syes. Når de er sydd, kan jeg igjen være superkvinnen... Så, jeg er snart tilbake. Tror jeg. Håper jeg. Satser jeg på...
Abonner på:
Innlegg (Atom)