Det siste året eller mer har jeg vært gjennom et sant helvete fordi jeg har vært nødt til å ta standpunkt til forskjellige aspekter i livet mitt. Det har fått den følgen at en del folk i min nå forhenværende omgangskrets ikke kunne akseptere det, og dermed slengte ut både kritikk, raseri, hets, rykter, utskjelling og jeg vet ikke hva. Det endte med at jeg kuttet bånd til mesteparten, og har siden vært særdeles kritisk til hvem jeg hilser på, hva jeg sier, hvor jeg er osv.
Det har vært så ille, at jeg har hatt gjentatte symptomer på magesår, jeg har konstant migrene, søvnen er så og si uteblitt om natten, i tillegg til at jeg har hatt mange våkennetter med min datter. Psoriasisen min har blomstret så opp at det væsker og er smertefullt. Det er regelrett hudløst enkelte steder, og andre steder er huden så sår og tørr at jeg ikke kan bevege f.eks fingrene uten at huden sprekker.
Jeg har gått opp i vekt, noe jeg alltid gjør når jeg er særdeles stresset, og fibromyalgien har herjet som krigen i Syria... Likevel ventes det at jeg skal være den ydmyke, ettergivende, evig tilgivende og aksepterende smiledamen som tåler alt, utstår alt og aldri knekkes. For jeg fortjener all den straff jeg kan få. Fordi jeg har sagt ifra at nok er nok, jeg godtar ikke mer pisspreik og forelesninger om hva jeg SKAL gjøre.. ikke kan eller bør.. Jeg har sagt nei til å bli overstyrt og dominert.
I tillegg til at jeg har blitt bombardert med ganske mye harde ord og handlinger, har jeg holdt meg oppe, holdt motet oppe, prøvd å lukke øyne og ører for alt det vonde som har skjedd. Det har ført til en del panikkanfall, skjelvinger og depresjon, men jeg lar meg bare ikke knekke for pokker! JEG knekkes ikke av at andre ikke kan godta meg og mitt.
Livet mitt må fortsette, jeg har altfor stort ansvar å bære på mine skuldre til å måtte leve med skjenneprekener og kritikk for at jeg så mye som puster feil... Jeg må fortsette å gjøre alle de oppgaver som ligger på mine skuldre angående mitt barn og min familie. Jeg kan ikke sette meg ned og gråte til det ikke er mer vann igjen i kroppen... selv om det hadde vært det jeg ønsket å gjøre. Å få servert så mye vondt og kritikk fra dem man har kjær, er noe av det verste som finnes. Men jeg har sagt ifra.. Hat, negativitet, kritikk og sladder. DET godtar jeg ikke. Det har jeg ikke bruk for, og det fjerner jeg fra mitt liv og min families liv. Hvis man ikke kan ha vennlighet og omsorg for oss, ja, da kan man bare holde seg unna. Jeg krever respekt og vennskap. Får jeg det, så gir jeg det tilbake.
Jeg har tilgitt dem som gjorde meg vondt, men jeg kommer ikke til å glemme det. Og det vil ta en god del arbeid for at jeg skal akseptere dem inn i livet mitt igjen. Ganske mye!
Så...Det jeg vil si i dag er... Takk pokker så mye for at dere har gjort slik at kroppen min har tatt skade av det. Takk pokker så mye for at dere har gitt meg mer psoriasis, både tørr og væskende. Takk pokker så mye for at dere har stresset meg og gjort meg så deprimert at jeg har gått opp i vekt. Jeg trengte det. Jeg trengte å få mer smerter og utmattelse. Jeg trengte å miste så mye som jeg har gjort... For hadde jeg ikke gjort det, så hadde jeg ikke skjønt at de som har påført meg dette ikke er verdt dagens lys. Deres verdi har sunket til langt under nullpunktet i mine øyne. Jeg kommer ikke til å løfte en finger for å hjelpe hvis jeg blir bedt om det. Dere ønsket jo å skade meg, såre meg. Gratulerer!
Men en ting skal dere vite; DERE HAR IKKE KNEKKET MEG ENNÅ!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar