Feiring med fibromyalgi... Klatre Mount Everest?

La meg si det først som sist! Å feire store aktive dager som grunnlovsdagen er omtrelnt like utmattende for en FM pasient som det er å klatre Mount Everest. Så da gjelder det å modifisere dagens handlinger så godt man kan og likevel gjøre dagen til en minnerik dag.

Jeg fant ut for lenge siden at det å gå til sentrum for å se hovedparaden, var noe jeg ikke kom til å gjøre med mindre det gjaldt å redde livet til mann eller datter... Så da kan vi heller få med oss hovedopptoget på tv. Og da slipper vi jo f.eks å fryse oss skvett fordervet om vi skulle oppleve mer eller mindre snøvær den dagen. Og vi slipper gnagsår, vonde bein, irritasjon over dytting og tråkking på tærne osv.

Uansett hvordan man gjør det, er det fare for at man likevel ender opp med en kropp som skriker etter å få hvile i dagesvis etterpå. Og gårsdagens feiring var ingenting mindre enn en sånn dag- eller kveld... Selv om jeg hadde hatt en moderat feiring og bare kost meg hjemme på formiddagen og på skolen om ettermiddagen og hatt middagsbesøk, så kjente jeg godt i ryggen, beina og brystet at dagen likevel hadde vært spesiell. Det er i sånne tilfeller jeg priser meg lykkelig over å ha smertestillende.

Men av og til er det verdt det. I dag, 18 mai, kjenner jeg at verkingen sitter hovedsakelig i området mellom korsrygg/midje området og ned til lysken. Hadde jeg vært høygravid, ville jeg trodd at barnet festet seg og at jeg hadde såkalt nedpress eller hva det heter. Jeg ville trodd det var bare et par dager før fødsel. Men jeg er ikke gravid, så det er ikke problemet. Det er den berømmelige fibroen som har satt seg i underlivsmuskulaturen av alle steder!

Og så ankelen, da... men den er jo alltid et problem. I dag kan jeg i alle fall stå på beina. I går hadde jeg nervesmerter under foten. Fra muskkulaturen i hælen! Tenke seg til å kunne kjenne så godt hvor de forskjellige muskler, sener og nerver går i kroppen! Men det gjør man ofte med FM. Man blir kjent med sin egen kropp på en helt annen måte.

Ta bare for eksempel de gangene man har FMsmerter i tarmene... eller i muskulaturen rundt tarmene! De gangene man må fokusere på om brystsmertene er innvendig eller utvendig. Om man har stikking og nummen følelse nedover venstre arm eller om det er 'bare' FM smerter som har satt seg i brystmuskulaturen. Eller de gangene man føler for å holde seg for øyet- bare sånn tilfelle det faller ut...

                

Jepp.... til tross for verking, frustrasjon, utmattelse og alt det der, så lærer man sinnsykt mye om sinnsykt mye når man har en kronisk sykdom. Man MÅ det. Man må vite hva, hvor og hvorfor. Man må vite hvordan man behandler hva og hvilke signaler betyr hva. Og til tross for å gå i fibrotåke, må man også ofte huske hva man har spist og drukket og om det kan ha noen betydning for tilstanden i etterkant.

Men nå begynner dagens smertestillende å virke. Da er det på tide å fungere litt. Og nytte dagens muligheter for å balansere aktivitetsnivå og hviletid.

Sjalabais, folkens! Sola skinner! Ha en beskyttet helg i putehaugen!