Jeg satt i morges på kjøkkenet med min datter og tenkte over hva jeg har og hva jeg er takknemlig for. Det endte opp med at jeg hadde så mange ting å være takknemlig for at jeg sluttet å telle.
Først og størst lykke er min mann og min datter. Tenk at JEG skulle få lov til å få to så vakre sjeler inn i mitt liv, som elsker meg og som jeg elsker også! Tenk at jeg skulle komme så langt i livet!
For meg var det et Utopia at jeg noen gang skulle få lov til å oppleve familielykken selv, og jeg slet voldsomt med tanken på at jeg 'aldri' fikk oppleve å være på samme stadium i livet som mine jevnaldrende tydeligvis var; eget hjem, mann, barn, familie, bil, og et godt liv. Men nå har jeg det.
Jeg har en mann som er så fin og rolig, så kjærlig og vidunderlig. Og heldig er jeg som får lov til å være like forelsket i ham etter 7 år som da vi ble kjærester!
Jeg har en datter som koster veldig mye av krefter, tid og oppfølging, men hun er en så utrolig vakker jente. Ikke bare er hun vakker å se på, men hennes sjel er så vidunderlig, hennes humør er fantastisk og hun har en ståpåvilje som man bare kan drømme om selv. Hun konfronterer alle hindere som om de var en lek, og vinner hver og en av dem.
Jeg selv er velsignet med stort pågangsmot. Jeg har fått evnen til å takle motgang med styrke og godt humør. Ja, jeg fortviler ofte når det er de største og de vanskeligste motgangene, men siden jeg selv har blitt mentalt sterk og siden jeg har en mann som støtter meg og råder meg, og siden jeg har en datter jeg elsker og jeg lever og ånder for, så gir det meg en langt større kraft enn bare min egen.
Jeg har fått hjelp til å utvikle sider ved meg selv som jeg ante lå latent i meg, men som jeg aldri før har turt å bruke. Nå kan jeg være åpen om mine krefter til å hjelpe andre på det åndelige plan, på det mer holistiske plan, enn noen gang før. Det gjør så godt.
Jeg har fått i gave noen fantastiske venner som virkelig ELSKER MEG! Bare fordi jeg er til, så er de glade i meg. De føler på seg når noe er galt hos meg, når jeg ikke helt klarer å være den sterke, glade, givende meg som jeg egentlig er. Da spør de til jeg svarer. Og de merker det før jeg selv merker det. Jeg TROR de merker det når jeg blir veldig opptatt av å snakke om min datter og min mann... når jeg distanserer meg fra meg selv.
Til slutt... jeg er så heldig at jeg får lov å være i admin i en gruppe for mennesker med fibromyalgi og ME. Der har vi fått samlet Rundtom 100 vakre sjeler som alle sliter med de samme tingene. Og da føles det så vidunderlig deilig å få bekreftet de nykker og plager som man har, at de ikke bare rammer en selv, men at det er noe alle sammen med disse diagnosene har. Vi er ikke alene i våre prøvelser.
Alt i alt.... jeg er egentlig veldig heldig, og veldig takknemlig! Jeg vil ikke bytte bort noen eller noe. SELV OM jeg ofte kunne tenkt meg en lettere hverdag, så er den min, og jeg elsker MITT liv.
