Det har vært så utrolig mange store omveltninger i livet mitt det siste halve året, at jeg sitter igjen med andpusten følelse av å være overveldet.
Det som er vanskelig for andre å se, er at jeg har ofret sinnsykt mye. Og det forventes at jeg likevel skal være en solstråle som alltid oppmuntrer alle andre, alltid er der for alle andre, og alltid vet hva som kan gjøres for at andres liv skal bli bedre. Og jeg selv? Jeg sitter igjen som en gammel, oppvridd, slitt vaskeklut som burde være kastet for lenge siden.
Men nå tar jeg makten tilbake! MIN makt. MIN tur til å få tid til bare meg og det som er viktig for MEG. Kall det egoisme om det føles bedre. Men det er nødvendig. Skal jeg kunne være noe som helst for mann, barn og venner, så MÅ jeg være egoistisk nå.
Så i tiden som ligger foran meg nå, handler det om meg. Min hviletid, mine handlinger, og mine behov som skal dekkes. Om jeg føler for å sove på formiddagen, så gjør jeg det. Om jeg føler for å lage hjemmespa for meg selv, så gjør jeg det. Om jeg ønsker å se en film igjen etter å ha sett den ørten ganger før... ja så gjør jeg det og. -Og innimellom prøver jeg å ta meg av hus og hjem og familie også.
Jeg vet jeg blir sett på som en 'superkvinne' av mange... Den typen som kan alt, rekker alt, har styrke til alt, og som aldri knekker under press... Vel, la meg komme med en hemmelighet fra oss 'superkvinners' univers. Vi trenger også tid til å være oss, ta vare på oss og oppdatere harddisken vår så den kan motta og gi mer enn før. Så vi trenger iblant å dra på 'verksted'... Få fikse oss opp innenfra og ut. Få hjelp til å oppdatere programvarene slik at vi ikke krasjer.
Det er en sinnsyk byrde man blir pålagt når man blir ansett for å være mer eller mindre uovervinnelig. Men det er også en ærbødig takknemlighet bak tittelen, tiltroen og det synet folk har på 'oss superkvinner'.
Akkurat nå har jeg etpar små rifter i drakten min som må syes. Når de er sydd, kan jeg igjen være superkvinnen... Så, jeg er snart tilbake. Tror jeg. Håper jeg. Satser jeg på...
